I dag, under programslippet her, kom en dame og fortalte at hun hadde et tantebarn som heter Vilja. Hun spurte om hvorfor jeg valgte Vilja-navnet til hovedpersonen, og som deltittel i boka Vilja på handletur.
Vilja-navnet ble valgt ut fra klangen og lydene i sammensettingen av bokstavene.
Det er et tostavelsesord med to gode vokaler og det har en god flyt i seg.
I tillegg ligger det en styrke i selve betydningen, som kan minne om vilje, å være viljesterk. Å tørre. Å være nysgjerrig.
«Tantebarnet mitt er fremdeles bare baby,» fortsatte damen, «foreløpig spiser hun bare på bøker.»
Og der kommer jeg til kort. Jeg vet ikke helt hvor spiselig boka er - ennå.
